Det var en tid – en gang – da jeg pleide å glede meg til vinteren, til kulde, rim og snø. Skia sto alltid klare utafor døra hjemme, og var det ekstra kaldt, gjaldt det bare å gå litt fort i de første bakkene oppover mot Tinnemyra, så ble det varmt nok uansett.

Merkelig nok skaper ikke vinteren den samme forventningen hos meg i dag. Sist vinter gikk jeg inn for å fyre opp i ovnen i november, og kom ikke ut igjen før i slutten av mars en gang. Skia sto på langtidsparkering i kjelleren.

Jeg har gått med et håp om en skikkelig mild vinter i år, og har kjent isninger i ryggmargen hver gang gradestokken nærmet seg null. For noen dager siden tok sola med seg de siste løse bladene fra bjørk og rogn og gjemte seg bak Heddalsåsen for vinteren. Som en slags trøstende hilsen la den igjen en vakker, lysende, rød dis over bjørkestammene som sto ribbet tilbake. Det betydde visst at det om ikke så lenge begynner å bli lysere igjen.